Stakkars konduktøren

Har du noen gang tenkt på at du kjefter på feil person? 
Det er ikke sikkert at den første og beste personen du ser med en NSB logo er personene som skal ha kjeft for ett eller annet.
Har du tenkt på hvor mye urettmessig kjeft en konduktør får i løpet av en arbeidsuke?

En ettermiddag på en togstajson oppdaget jeg en krakilsk kvinne. Hun brukte allt hun hadde av energi og bevegelser i kroppen til og forkalre den stakkars konduktøren som stod på perrongen, om at hun faktisk hadde brukt 2,3 timer av arbeidstiden sin på forsnika tog den uka. Ja tenke seg til, hele 2,3 timer! Var vel ikke en sjel på perrongen som ikke fikk med seg akkurat dette.

Eller hva med mannen som skjelte ut konduktøren inne på toget, det var nemlig bare et enkelt togsett istedenfor dobbelt på den avgangen. Hører jo med til historien at strekningen toget går på hadde vært steng store deler av dagen, grunnet en ulykke. Men uansett, den stakkars konduktøren fikk huden full, måtte jo være hans sin skyld at det ikke var dobbelt togsett. Jeg kan fint forstå mannens frustrasjon, da det var så fullt at mange måtte stå i 50 minutter på toget før de fikk planta ræva nedpå et sete og det ble plass til at konduktøren skulle komme seg rundt i toget. 

Uansett, i disse situasjonene så er ikke konduktøren den rette til å kjefte på. Det er folk som sitter på kundeservice som skal ha denne kjeften. De er betalt for og sitte og ta i mot henvendelser. Konduktøren er jo der for og yte service ombord i togene. 

Så min lille bønn til dere er, tenk dere godt om før dere kjefter på noen. Er du helt sikker på at det er rett person du sender møkka til? Dette gjelder ikke bare når du kjører tog, men ellers i livet også. 
Det koster heller ikke mye å si hei med et smil, eller hadet bra til mennesker i serviceyrker heller. Dette er mennessker som står opp tidligere enn det du gjør, for at du skal komme deg trygt på jobb. Tenk hvor mye bedre dag disse får på jobben om man er blid og imøtekommende mot dem, enn at man kjefter for ting de absolutt ikke kan noe for. 

 
FOTO: Crestock

Til deg som spiser ute blandt folk!

Her kommer nok en frustrasjonsutblåsning, denne gangen handler det om deg som skal spise matpakka på vei hjem om ettermiddagen. Det er helt greit at du har matpakke med deg. Jeg skjønner at man trenger litt påfyll til blodsukkeret etter en lang dag på jobb, for deretter å reise hjem. Jeg selv har også med meg det noen dager. MEN når jeg spiser denne matpakken. Da paser jeg på og unngå følgende punkter ( Jeg er jo tross alt ute blandt folk...); 

- Smatting
- Slafsing
- Slurping
- Smule over personene ved siden av meg
- Smule over Pc'en til han som sitter forran meg og prøver å jobbe, selv om det er trangt på toget.

Ikke at jeg smatter,slurper,, slafser osv når jeg spiser hjemme heller. 

Igjen kan jeg beskrive skoleeksempler på hvordan ting ikke bør/skal gjøres ute bandt folk.

Tenk deg at du sitter på toget og slapper av på vei hjem etter jobb. Personen som sitter i mot deg tar opp en matpakke som består av knekkebrød. Alt vel så langt. Personen begynner å spise og kose seg. Dette er også helt greit. Men som alle vet, knekkebrød smuler. Så når personen er ferdig med å spise, så oppdager personen at det ligger masse smuler på genseren. Hva gjør personen da tror dere? Jo da, helt riktig, børster av smulene over på sidemannen. DET ER IKKE GREIT! Etter at smulene er borte fortsetter personen med en av sine "fem om dagen". En stor flott saftig pære blir tatt frem. Jeg vet at den var saftig forfi det gikk ikke å spise den pæra uten å slurpe. Ja du leste riktig. Personen spiste pære og slurpet og smattet den i seg.

Eier ikke folk skam lenger? Har man glemt helt hvordan man skal spise.? Forsvinner all takt og tone etter man har passert en viss alder? Eller har den aldri vært der? Jeg vet ikke svarene på alle disse spørsmålene. Men jeg må si jeg lurer på hvordan det er ved middagsbordet til denne personen.

 

Hvorfor skal akkurat DU ut først?

Det er en ting jeg har lurt veldig på under min hitil så korte tid som pendler. Ikke bare lurer jeg på det, men jeg blir ganske så irritert/ frustret også. Det dreier seg om hvorfor akkurat DU skal ut av toget eller bussen først? Det spiller tydelig vis ingen rolle hvor fullt det er på toget eller bussen du er på, du skal bare av først. Dette er opplest å vedtatt. At det står andre i midtganger og ved dører, spiller ingen rolle. De skal dyttes vekk, du skal først ut. Det har du bestemt, dessuten er det sånn det foregår hver morgen. Ja for det er stort sett samme personer som gjør det samme hver morgen. Vi har alle våre rutiner. Men tilbake til der jeg starter, du som skal ut først. Jeg skal nå komme med et par klassiske eksempler. 

Min arbeidplass ligger sånn til at jeg ikke kan ta toget hele veien, så må supplere reisen med buss. På bussholdeplassen jeg går av ved arbeidsplassen er det ca 90% av de som er på bussen som skal av. Hver dag så er det fulle busser hit. Det er ståplasser og stort sett liten plass til fler på bussen.
Når bussen har stoppet og folk begynner å gå ut. Hva er det da som gjør at de som sitter innerst på en toseter skal presse seg frem for og komme seg ut fortest mulig FØR de stakkarene som har stått i midtganen engang har klart å bevege seg mot døra. Jeg kjenner jeg blir så grinete når folk skal bane seg vei og presse seg ut forran alle andre. For de som har kjørt buss i den værste tiden i Oslo området, vet hvor fulle bussene kan være. Det er ikke mye plass å bevege seg på der. Så når det da kommer en havrenakke som skal ut først og bruker spisse albuer, så vil jeg tro at det er fler en bare jeg som blir middels irritert.

Det er ikke bare på bussen det er sånn, NSB har mange passasjerer med den samme "egenskapen". Et eksemple fra i går. Jeg har ståplass på toget mot Oslo S, når toget ankommer så står jeg ved døra. (Det var der det var plass til meg på toget) Så kommer det en apekatt i full firsprang, presser alle vekk - Vesker, poser og gamle tanter skvetter rundt i kupeen. Han setter albuen i ribbena mine (noe som er godt gjort, da jeg er litt kraftig bygd) dytter meg til siden og stuper ut av togert med livet som innsats i det døren åpner. Selvfølgelig til fare for seg selv og alle de som står og har samme fart for og komme inn på toget før vi andre har kommet oss ut.

Personen som da preset seg ut, fortsetter samme stilen ned trappen til undergangen og videre bortover her. Det viser seg at denn apen og jeg skal rekke samme toget. Jeg rakk det samme toget med ca 8 minutter til gode før avgang, og jeg fant til og med en sitteplass. Dette greide jeg uten å dytte vekk et 10 talls personer, ofre livet og irritere på noen andre et hjerteinfarkt.   

HVEM HVA HVORFOR

 

Hvem er jeg?

Jo jeg er en fyr i 30 åra som nå i nyere tid har begynt å pendle til jobben. Før har jeg aldri hatt en jobb hvor jeg har brukt mer en toppen 10 minutter. Men så ville livet det sånn at jeg nå bruker 4 timer daglig på kollektivtransport. Bare det i seg selv kan være ganske traumatisk, men det har gått overraskende bra. Det vil nok ikke komme daglige innlegg, men med en gang jeg har en opplevelse jeg vil dele eller noe annet på hjertet.
Jeg har tenkt til å blogge om livet som pendler, hvor interessant det egentlig er for andre det vet jeg jo ikke, men man opplever mye når man er ute bland mennesker. På toget kan man f.eks. høre om telefonsamtaler som dreier seg om alt fra ferske fødsler til dødsfall, og alt som skjer i mellom disse hendelsene. Akkurat dette med telefonsamtaler vil jeg nok komme nærmere inn på. For det må jo være lov å tenke seg litt om før man skriker ut om sine innerste hemmeligheter når man er ute blant folk.
Jeg har også gjort meg opp noen tanker og hvordan voksne mennesker generelt oppfører seg, det er mange som ikke er spesielt gode rollemodeller for sine barn. Makan! Så lenge man sitter på toget sammen med masse ukjente er vist det meste greit. Jeg kan nevne uvaner i fleng her, men sparer de til senere historier. Man kan bli flau av mindre, det kan jeg love deg! Tanken bak det hele er at jeg kommer til å skrive noen små historier fra livet som pendler hver dag. Det er dessverre begrenset med bilder jeg kan legge ut, da jeg ikke kjenner alle som er rundt meg og kan spørre om tillatelse. Men kan prøve å få til noen «oversiktsbilder».
Om du lurer på hvorfor jeg vil jeg gjøre dette, mest fordi jeg vil ha en liten dagbok og en frustrasjons utlufter med tanke på hva man opplever. Dessuten skal du ikke se bort ifra at det vil komme en glad-historie i ny og ne, da toget til en forandring er i rute. Ikke at det er overflod av de dagen der alt «klaffer». Men akkurat derfor trenger også disse dagene litt oppmerksomhet.

 

Foto: NSB's Presserkiv.


Les mer i arkivet » Februar 2015
hits